Route 66 (USA) 2008

Reisebrev fra USA - Route 66

15. august til 3. september 2008.

Etter mange ukers venting var det avreise fra Evenes til Oslo med sisteflyet fredag 15. august. Avreise videre fra Oslo var tidlig i otta på lørdag, så det ble en kort overnatting på Gardermoen Bed & Breakfast før vi forlot gamlelandet. På lørdags morgen ble vi møtt av Arve Stallvik på Gardermoen. Han delte ut T-skjorter og hjalp oss med innsjekkingen – og plutselig var turen i gang.

I London måtte vi bytte fly og det ble et par timers venting før vi kom oss videre, men sånn ca kl 3-4 lokal tid ankom vi O`Hara int. Airport Chicago – USA`s største flyplass.

Vi kom oss relativt greit gjennom passkontrollen og alle fikk bagasjen sin. Dessverre var det en fra Orkdal som reiste sammen med oss som ikke var like heldig og måtte investere i ny garderobe underveis på turen. Utenfor flyplassen ble vi møtt av Stina og Svein som var våre utmerkede guider. De stilte med minibuss som kjørte oss til Best Western Hillside Hotell som var vår base i Chicago.

Etter et kjapt orienteringsmøte og en liten matbit på hotellet, gikk de fleste tidlig til ro. Det hadde tross alt vært en lang dag hensyntatt at man hadde passert seks tidssoner og befant oss i tidssonen som amerikanerne kaller Central time.

 

Søndag 17. august.

Etter avtale stiller alle opp tidlig utenfor hotellet klar for Sight-seeing i Chicago. Første destinasjon var Sears Tower – en gang verdens høyeste bygning, nå USA`s høyeste. Bygget rager 110 etasjer. Vi tok heisen opp til 103 etasje som kun benyttes til ”utkikksformål” – turen opp tok ca 70 sekunder. 

Som dere ser er det ingenting å si på utsikten. Det sies at på en godværsdag kan du se fire stater herfra, Illinois, Indiana, Michigan og Wisconsin. Det var flyshow i Chicago og det var en litt snodig opplevelse å se ned på flyene mens de gjorde sine akrobatiske øvelser.

John B. & Ingny on 103th floor.

Etter å ha gjort oss ferdig med Sears Tower gikk vi til start-/stoppestedet for Route 66. Her ble det oppstilling for et av mange fellesbilder.


Det ble en kort pause i Millenium Park. Dette skal visstnok være verdens største konsertarena som kun er beregnet for gratiskonserter. Vi gikk videre til Navy Pier og tok et par pils før det ble oppbruddsstemning. De færreste hadde med seg kjøreutstyr og det var behov for å gjøre innkjøp. Vi tok en taxi sammen med Ernst og Kjell-Idar til en adresse vi hadde fått oppgitt hvor de solgt mc-utstyr.

Forretningen var også forhandler for japanske sykler. Etter noen innkjøp gikk turen videre til Harley Davidson Store for ytterligere innkjøp. Vi var nå ”ready for take-off’”, og tok taxi hjem igjen. Også i dag ble det tidlig kveld.

 

Mandag 18. august

Denne dagen ble vi anbefalt å ikke spise frokost på hotellet, men heller vente til en litt tidlig lunsj. Det var felles transport til første destinasjon for dagen som var Lou Michells. Dette er en frokost- og lunsjrestaurant som har drevet med uforandret konsept siden tidlig på 30-tallet. Menyen besto bl.a. av pannekaker og vafler som ble dynket i lønnesirup. Mektig kost som det tar tid å venne seg til.

Vi fikk plass sammen med Svein Arne og Ingeborg som var fra Hamar, og fikk anledning til å bli bedre kjent dem. Svein Arne var ”Road Captain” under turen, dvs. at han til enhver tid lå bakerst og passet på at alle var med. Samtidig med vårt besøk var det både politi i skuddsikker vest og amish-er innom å fikk seg en matbit. Tor-Arne og Tove fra Kongsvinger fikk plass sammen med politiet.


Etter at vi forlot restauranten spaserte vi litt rundt i byen, hvoretter vi hoppet på en gratisbuss som kjørte oss til Navy Pier. Det var godt og varmt i Chicago og således var anledningen god for en pils eller fem. Vi brøt opp etter en stund og gikk i samlet flokk opp til Hard Rock Cafe hvor det ble handlet både mat og suvenirer.

Siste punkt på Chicago-programmet var besøk på Blues-bula ”Kingston Mines”. Noen valgte å hoppe over dette – og de har grunn til å angre enda. Baren åpnet kl. 8 og vi var første gjester som ankom. Lokalet var innredet i klassisk ”juke-joint stil” og virket både autentisk og troverdig. Første artist som gikk på var Lindsey Alexander – en grisebukk med glimt i øyet.

Musikken var som forventet. Konseptet i baren besto i at lokalet var todelt med en scene i hver del. Det var band på begge scenene og m.a.o. blues non stop. Det ble oppbrudd ved midnatt. Helt greit da det var utlevering av syklene morgenen etter.

 

Tirsdag 19. august.

Bagasjen er nå pakket og godt prekevert i følgebilen. Frank Arne og jeg koser oss de siste minuttene i godværet utenfor hotellet. Til tross for en relativt ”cool attitude” trengte man ikke kjenne lenge etter for å merke sommerfuglene, men nå var vi klar!

Det var nok av sykler å velge mellom hos Eagle-Rider. Vi hadde valgt caravan-utgaven til Harley av praktiske årsaker.

Nå er turen endelig i gang og første kjøredag har en forstad utenfor St. Louis som mål. Vi kommer oss relativt sent i gang, ca kl 15 trillet vi ut fra Eagle-Rider. Foran oss har vi ca 46 mil før vi kan ta kveld.

Det starter med skikkelig ilddåp da vi med en gang legger ut på Interstate 55 ut av Chicago som har 6 filer i hver retning. Første kjøreetappe er til Bloomington, ca 21 mil fra startstedet. Her ble det amerikansk sikringskost – hamburger og cola. Betjeningen kom til bordet med en mugge cola og etterfylte glassene, så det var ingenting å si på servicen!

Klokken begynner å bli godt utpå ettermiddagen og vi legger i ferd med siste etappe for dagen. Underveis passerer vi byen Springfield, IL. – Abraham Lincolns fødeby. Videre forlater vi Illinois og kjører inn i Missouri. Delstatsgrensen går midt i elven Mississippi som er Nord-Amerikas største elv. Når vi endelig ankommer hotellet var det blitt mørkt ute.

 

Onsdag 20. august.

Vi er oppe relativt tidlig og starter kjøringen mellom 8 og halv ni. Det var et mål å prøve å komme seg av gårde litt tidlig da vi både hadde en forutbestemt distanse som skulle kjøres, samt også ha tid til å gjøre noen stopp underveis. I dag var det kryssing av staten Missouri som sto på programmet. Stopp for kvelden er Springfield, MO – en kjøredistanse på ca 34 mil. Det er mange byer som heter Springfield i USA.

Dagens første severdighet kom vi til etter ca 10 mils kjøring og besto i Meramec Cavern / Jesse James Hideout. Dette er diverse grotter med en mengde stalagmitter hvor verdens eneste med tre føtter er å finne. På Kreta fins en med to føtter, m.a.o. er dette en sjeldenhet. Vi fikk omvisning i grottene og lærte at disse dryppsteinene var levende organismer som avgikk ved døden ved den minste menneskelige berøring.

Sikkert kjempeinteressant for en geolog, men det var ingen geologer blant oss. En annen grunn til at disse grottene er kjent, er at det var her Jesse James gjemte unna sitt utbytte etter sine berømte togrøverier.

 Nytt fellesbilde ble også tatt

Hensyntatt at vi var tidlig i gang, var 34 mil i utgangspunktet en human distanse som ga oss god tid. Første kjøredag ble det lite Route 66 grunnet lang kjøredistanse i kombinasjon med dårlig tid. I dag var forholdene bedre. Vi var innom ”the Mother Road” flere ganger. Dessverre ble dagen noe ødelagt av regn. Etter at vi forlot Meramec Cavern hadde vi kun kjørt en kort stund før regnet kom. Vi stoppet og fikk hyrt oss og skyndte oss videre til en småby ved navn Rolla ( ca 75 km fra Meramec ) hvor vi stoppet for lunsj og håpte at regnet skulle roe seg.

Værgudene var lunefulle og de siste 18 milene fra Rolla inn til Springfield ble kjørt i styrtregn. Med slike rammebetingelser var det ingen grunn til å gjøre turen mer smertefull enn nødvendig og vi kjørte Interstate 44 helt frem. Det var mye ”road-kill” langs veiene. Denne dagen passerte vi til og med en ihjelkjørt hjort!

 

Torsdag 21. august

I dag skal vi kun kjøre 29 mil, turens korteste dagsetappe. Videre er denne dagen den eneste hvor vi er innom tre delstater i løpet av samme dag – Missouri, Kansas og Oklahoma. Kansas er den delstaten som har færreste km med Route 66, kun 19 km.

Når vi kjører ut av Springfield legger vi ruten straks inn på Route 66. Været synes noe usikkerhet og vi kler oss for en ny uværsdag. Jeg er sikker på at skinnjakka har tredoblet sin vekt i løpet av det siste døgnet. Vi stopper hos Guy Parita som har innredet en gammel bensinstasjon til museum. Her blir vi påspandert Roote 66 beer (ingefærøl).

Stoppen var ikke en del av det fastsatte programmet, men det er viktig å ha tid til å kunne gjøre slike stopp underveis. Dette ble et av mange små høydepunkter underveis. Det forventes naturligvis at vi legger igjen en liten donasjon til driften.

Været begynner å klarne opp og de fleste tar sjansen på å ta av seg regndressene. Vi kjører videre og vi beveger oss på den ekte landsbygda i USA. Til ganske langt utpå 1800-tallet var det dette området som var endestasjon mot vest for sivilisasjonen.

Etter en god halvtime kommer vi til Avilla. Her besøker vi Bernie`s Bar. Man kan si at Bernie har satt standarden for hvordan en sliten bule skal se ut. Stilen er gjennomført, sjekk hjulbuen på bilen!

Også dette ble en artig opplevelse. Etter å ha ventet noen minutter på at Bernie skulle komme og åpne for oss, ble vi tatt i mot med kald Budweiser til en latterlig pris. 7 $ ( kr. 36 ) for 5 pils! Med dette brøt vi en barriere ved inntreden av styrepils.

Kjell Idar, Frode Andre og Stein ordnet med god musikk på jukebox`n. Stein er en trivelig kar fra Orkdal som måtte klare seg uten bagasje på turen. Låtvalget falt på CCR`s Fortunate Son og Lynyrd Skynyrd`s Sweet Home Alabama. Bikermusikk av ypperste klasse.

Etter at pils og peanøtter var fortært bar det ut på veien igjen. Neste mål er delstatsgrensen til Kansas – i underkant av 5 mils kjøring. Her stopper vi for å filme/ta bilder, men er på hjul igjen etter 5 minutter. 

Eneste lengre stopp i Kansas var i Galena. En ordinær småby med noen hundre innbyggere. Som en kuriositet kan det nevnes at skaperne av filmen Cars / Biler har hentet inspirasjon fra denne byen.

Lunsj ble inntatt her og besto i hjemmelagde hamburgere. Ørjan og Stein synes å være fornøyd med serveringen.

”Towntruck”

Siste etappe for dagen var frem til Tulsa – ca 17 mil. Neste delstatsgrense kom ganske raskt og vi stoppet for å ta bilde også her.

Vi var tidlig fremme og pilset oss et par timer ved bassenget før middag ble inntatt på en Barbeque i nærheten. De fleste hoppet tidlig til sengs da vil hadde fastsatt starttidspunkt til kl. 06:30 neste morgen – et ukristelig tidspunkt.

 

Fredag 22. august.

I dag er det turens lengste dagsetappe – 68 mil. Det var ikke blitt riktig lyst ute enda når vi starter opp. At Tulsa er en storby får vi bekreftet når vi bruker ca 40 minutter på å komme oss ut av byen.

Besøk på Route 66 Museum i Clinton OK var et av hovedpunktene på dagens program. 31 mil må gjøres unna før vi er der og det blir mye interstate i dag. Vi har en liten pause i Oklahoma City, men ellers går det strake veien. Pausen var ikke planlagt, men oppstår ved at gruppen blir delt i et større trafikknutepunkt av en formidabel brannutrykning.

Til tross for at vi allerede har kjørt mer enn vi gjorde i går, er det fremdels formiddag når vi kommer frem til Clinton. Mens vi tar lunsj på en kinarestaurant rett over gaten for museet, stikker Stina og ordner med inngangsbilletter. Av mange Route66-museer skal dette visstnok være det største og mest innholdsrike. Vi stoppet kun ved dette museet og verdt et besøk var det absolutt.

Det er fremdeles midt på dagen når vi kjører videre. Vi skal nå besøke Annabelle og Harley i Erick og vi har ca 10 mil med asfalt som må gjøres unna før vi kommer til dem. Dette gjør vi unna på en god time.

Når vi kommer frem står de begge ute og venter på oss. Harley og Annabelle er noen skruer som lever en hippie-tilværelse.

Harley er raus med klemmene, noe alle erfarer. Her får bl.a. Ernst og The Kid seg en Hug.

Det er satt frem både mat og øl, samt en dråpe Old No7 til fri forlystelse. Etter at vi har fått benket oss ned starter showet. De drar noen låter og stemningen er upåklagelig. Særpreg er stikkordet og jeg får en assosiasjon til Olga-Marie Mikalsen når Annabelle drar Eagles` Lyin Eyes.

Showet koster ingenting, men det er satt frem skåler for tips og gulvet er fullt av småpenger. Regner med at de fleste la igjen noen dollar, for det var det verdt!  Før vi drar blir det nytt fellesbilde.

Besøket hos Annabelle og Harley var en surrealistisk opplevelse. Folk som dem fins det garantert ikke mange av i verden. Det begynte å bli ettermiddag når vi forlot Erick. Ca 19 mil er det frem til Amarillo og i løpet av disse milene krysser vi delstatsgrensen til Texas.

Det ble forsøkt unngått å kjøre lengre etapper enn en time. Således ble en liten røykestopp i veikanten etter at vi var kommet inn i Texas. Her var det ekte prærie med kjempeutsikt i alle retninger.

Ganske nøyaktig 12 timer etter at vi startet dagen ankommer vi Amarillo / Big Texan Ranch – vårt hotell for natten.

I tilknytning til dette hotellet ligger Big Texan Steak House, en restaurant som er kjent for å servere en biff på 72 oz – i overkant av 2 kg. Greier man å spise den på under en time, er måltidet gratis. Når vi var der var rekorden litt over 14 minutter!! Det var en kar som prøvde seg når vi var der – her er han en halvtime inn i biffen, men han måtte strekke våpen.

I vår gruppe ble det spist biff i mer moderate størrelser. Frank Arne og Ingeborg koser seg med pils og rødvin, mens Finn Ove, undertegnede og John B leverer inn bestilling. Restauranten var innredet i klassisk Saloon-stil med masse dyretrofeèr på veggen og servitørene var dresset opp i Cowboy-outfit.

Her er stikkordet gjennomført og akkurat i henhold til hva man kan forvente når man kommer til Texas. Også kokken skal ha honnør for vel utført arbeid.

 

Lørdag 23. august

I dag skal vi kjøre til Albuquerque, New Mexico. En distanse på ca 46 mil når man følger Interstaten. Vi hadde et par avstikkere i løpet av dagen og bikket 50 mil før vi tok kveld. Til tross for at vi krysser en tidssone og får en time lengre dag har vi mange punkter på programmet og kommer oss av gårde relativt tidlig.

Første stopp er imidlertid etter bare et par kilometer – Cadillac Ranch. Kort og enkelt består dette av 10 Cadillac-er som er delvis nedgrad, samtlige med fronten ned i marka.

Når vi først stopper går det fort en halvtime, gjerne mer, men vi er relativt raskt tilbake i salen igjen og setter kursen for Adrian – ca 8 mil langs Interstaten. Imidlertid kjører vi stort sett bare Route66 frem til Adrian.

Veien preges av dårlig asfalt og en del grus i veibanen, men det autentisk og vi får det vi har betalt for J Adrian er en liten landsby som er midtpunktet på Route66 – nå er vi halvveis. Det blir innkjøp av litt suvenirer og nytt fellesbilde før vi legger i ferd videre.

Fra Adrian har vi i underkant av fire mil til vi krysser delstatsgrensen til New Mexico. Dette er første gangen vi krysser en tidssone og klokken stilles en time tilbake. Fordelen med å starte fra Chicago er at man to ganger på turen får 25-timers døgn, kontra to 23-timers døgn ved start fra Los Angeles – gir lengre hvile og rom for impulsive stopp.

Herfra har vi 12 mil til Cuervo hvor vi besøker The Kelling Ranch. Karen og Curt Kelling er et ektepar på +\- 60 år som etter deres målestokk driver en liten gård bestående av kjøttproduksjon fra storfe. Når vi var der hadde de ca 250 livdyr, men frem til de begynte å trappe ned hadde de ca 500.

Historien bak hvordan denne stoppen kom til, går noen år tilbake i tid da Arve Stallvik reiste rundt å gjorde litt research. Ved en tilfeldighet kom han i kontakt med Curt Kelling som fortalte at han hadde norske aner fra Leksvik i Nord-Trøndelag – Arve`s hjemplass. Av dette ble det utviklet et samarbeid. Etter at vi var der er samarbeidet utviklet videre og det er laget alternativ overnatting på ranchen hvor man enten kan overnatte i telt eller ved bålet på prærien.

Ved ankomst blir vi møtt av Curt Kelling til hest. Vi ble ledet til kald Budweiser og Iste, noe som var kjærkommet etter stadig varmere dager i kombinasjon med meget tørt klima. Etterpå fikk vi oss en imponerende oppvisning både i kontroll over hest og gjeterhund. Okser ble fanget inn med lasso som om han ikke hadde gjort annet i livet. Etterpå ble det mulig å få prøve seg i lassokasting for de som ønsket det.

Ernst og Frode var blant dem som prøvde seg på lassokasting.

Mens alt dette pågikk hadde Karen Kelling ordnet til et klassisk præriemåltid til oss. Dette besto i en 10 kilos biff skåret i skiver, servert med bønner, tomater fra egen hage, jalapenes og hjemmebakt brød. Dessert besto av iskrem med formkake – også dette hjemmelaget.

Dette ble en lang stopp, ca to timer. Karen og Curt Kelling må sies å være et meget trivelig vertskap som sørget for at ingen manglet noe, samt tok seg tid til å snakke med alle. De er genuint interessert i hvem vi er, hvordan vi lever hjemme og hva som er motivet for at vi har tatt turen ”over there”. Således er de gode representanter den type amerikanere som vi traff på landsbygda i USA, en annen type en den som media liker å fremstille.

Underveis i samtalene kommer det oss til kunnskap at Karen aldri har sittet på en motorsykkel, dette til tross for å hun har vært vertskap for flere hundre – kanskje tusen – bikere på Amerika-tur. John B. får overtalt henne til en 5-minutters tur rundt ranchen. En tur hun virket å sette pris på. Vi tar atter et fellesbilde før vi drar videre til Albuquerque.

Når vi kjører fra Cuervo har vi ca 22 mil inn til Cuervo. De første milene kjører vi Route66 som i hovedsak går parallelt med Interstate 40. Her oppstår det eneste uhellet på turen. Frode kjører på noe og punkterer. Heldigvis blir det ingen skader verken på ham eller sykkelen utover en bulk i bakskjermen. Nå kommer ekstrasykkelen til nytte. Vi blir kanskje heftet med en time, men vi har greit med tid.

Av guidene gis det beskjed om at resten av dagen planlegges kjørt via Interstate 40 helt frem til Albuquerque. For de som ønsker det vil det være mulig å kjøre på egen hånd opp til Santa Fe – langs Route 66. Dette vil gi 10 mil ekstra i salen, samt en del dårligere vei. Det ble dessverre ingen tur til Santa Fe på noen. Har snakket med andre som har kjørt Route66 med andre turoperatører og ifølge dem var turen til og oppholdet i Santa Fe et av høydepunktene. I ettertid kan man angre på at man ikke benyttet noen timer til dette, men man får heller la dette være grunnen til å ta turen på nytt J.

Etter at syklene er parkert for kvelden, tilbringes resten av dagen på hotellet. Albuquerque er den byen i USA med høyest kriminalitetsrate ifht. innbyggertallet, så syklene sikres spesielt godt denne kvelden.

 

Søndag 24. august.

I dag er det sen avgang. Dekket til Frode må lappes og Svein har vært i kontakt med Harley Davidson verkstedet i byen. Her er det heldigvis ikke søndagsstengt. Med et visst forbehold mener jeg å huske at verkstedet åpnet kl 10:00 og da var vi på plass. Vi måtte stille bakerst i køen og kom oss ikke videre før ca kl 15:00 Timene frem til da ble først benyttet på Harley Davidson Store som lå i direkte tilknytning. Mange fikk utvidet garderoben i løpet av disse timene, mens andre fant seg en plass i skyggen ute.

Utenfor Harley Davidson Store var det laget en enkel Barbeque. Her ble det servert grillmat, brus og øl. Dette var ”gratis”, med det var satt frem store skåler hvor man kunne gi et beløp. Pengene skulle gå til et eller annet arrangement for noen ungdommer som skulle reise bort. Det var mange som kom innom for en liten matbit uten at de hadde noe annet ærend utover dette. I USA er det kultur for å støtte opp om denne type aktiviteter / innsamlinger da det offentlige i liten grad bidrar.

Hensyntatt en meget forsinket avgang var det flaks at dette kom samme dag som turens nest korteste dagsetappe. Kun 22 mil unna var kveldens destinasjon, men en avstikker ned til Acoma Pueblo / Acoma Sky City på ca 4 mil hver vei bidro til at vi bikket 30 mil på speedometeret denne dagen. Et par kilometer før vi ankom Acoma stoppet vi på en høyde for å ta bilder. Her ventet storslagen natur og etter min mening de fineste naturmotivene frem til nå. Et fellesbilde ble knipset før vi fikk beskjed om å hoppe på syklene for filming.

På den nærmeste høyden som ligger i bakgrunnen ser man Acoma Pueblo. Dette er den eldste sivilisasjonen i USA som fremdeles lever uten hjelpemidler som innlagt vann og strøm. Stedet er bosatt av Acoma-indianere, en stamme som historisk har levd av landbruk.

Personlig ble jeg mer imponert av naturen, enn akkurat denne landsbyen. Dette kan kanskje skyldes dårlige forkunnskaper og et noe forvrengt bilde av hva som er indianerkultur, men jeg fikk lite ut av dette besøket.

Når vi ankom Acoma måtte vi parkere på et museum / kultursenter. Her løste vi billett til omvisning, samt måtte kjøpe egen tillatelse til å ta bilder inne i indianerlandsbyen. I utgangspunktet var det ikke tillatt å ta bilder oppe i landsbyen, men det utrolig hva 10 $ kan få til. Fra museet ble vi kjørt opp i buss til landsbyen.

Fra Acoma kjøres det direkte til Gallup, ca 18 mil. Når vi nærmer oss byen begynner det å mørkne til og de siste kilometerne kjøres i lett regn. Vi stopper først på El Rancho Hotel. Et gammelt hotell som ble ofte benyttet som kulisse ved innspilling av Western-filmer.

Denne byen er kjent som Navajo-hovedstaden og veldig mange av innbyggerne har slike aner. Dessverre er det en kjensgjerning at det slites med alkoholisme blant disse, og herav er alkohol vanskelig tilgjengelig. Problemet var ikke så stort for oss – vi hadde sikret oss tidligere J, men utenfor El Rancho traff vi på en gjeng fra Bandidos – Charpter Texas. Disse hadde ikke vært oppmerksom på dårlig tilgang på øl og prøvde å bomme av oss, men vi valgte å beholde de edle dråpene for oss selv.

 

Mandag 25. august. 

I dag er vi forespeilet en relativt rolig dagsetappe. Vi skal til Williams, Arizona, som er en distanse på ca 36 mil. Etter vel tre mil krysser vi delstatsgrensen til Arizona og klokken må atter en gang stilles en time tilbake. Vi befinner oss nå i Pasific time zone. Ut av Gallup kjører vi Route 66 gjennom et fantastisk landskap. Vi passerer også RoadKill-Cafè – You kill èm, we grill èm.

Etter å ha kjørt totalt ca 11 mil kommer vi til Painted Desert som er en del av Petrified Forrest National Park. Vi betaler oss inn og kjører til et utkikkspunkt hvor vi tar pause. Naturen ligner ingenting man har sett tidligere og bringer assosiasjoner til månelandskap eller noe lignede.

Vi hopper på syklene og kjører videre inn i nasjonalparken. Etter noen kilometer kommer vi til Petrified Forrest. Denne ”skogen” består i en del forsteinede trestammer som er flere millioner år gamle. Hvordan dette fenomenet har oppstått fikk vi ingen forklaring på. Videre er dette unikt. For å illustrere sjeldenheten i dette opplyses det at en trestamme herfra er et av få utvalgte objekter som er utstilt i foajeen på naturhistorisk museum i London.

Det var strengt forbudt å plukke med seg biter av denne skogen, men i turist-shopen ved utgangen av parken var det mulig å få kjøpt mindre trefragmenter (småstein) som er plukket opp i utkanten av parken.

Når vi forlot parken, satte vi nesen mot Winslow, en liten småby som er mest kjent fra sangen ”Take it easy” av Eagles. Frem dit er det ca 9 mil som er en passelig bit å kjøre før vi tar pause. Ved ankomst i Winslow blir først et par suvenirbutikker besøkt. Deretter blir det lunsj før vi tar noen bilder for historieboka.

Mens vi var i Winslow fikk vi beskjed om at vi ca 3 mil ut av byen ville passere avkjøringen til Arizona Meteor Crater. Dette er et av verdens største meteorkratre med en diameter på mer enn en kilometer. Ned til krateret var det ca 12-13 kilometer og man måtte påregne ca en times tidsbruk for å få med seg dette. Guidene kom til å kjøre direkte til Williams, så hvis vi stakk nedom måtte resten av dagen fullføres for egenhånd. Det ble til at alle kjørte forbi.

Fra Winslow la vi ut på den kjedeligste veistrekningen på turen – 95 km rett fram til Flagstaff. Med en gang vi kjørte ut av byen kom vi ut i et klassisk prærielandskap uten noen hindringer i synsfeltet. Veien gikk rett frem mer enn 60 km før vi kom til første sving. Mange ble lei og det ble litt strekk i gruppa.

Når vi kom til Flagstaff manglet vi 2-3 sykler, men det var godt kjent at det var Williams, ca 5 mil unna, som var dagens endepunkt og vi valgte å kjøre videre etter å ha ventet i ca et kvarter uten at de dukket opp. På turen ut av Flagstaff mørknet det til og Svein kjørte inn på en bensinstasjon. Han anmodet oss om å ta på regntøy.

Vi fulgte anmodningen og etter å ha kjørt et par minutter ble antagelsen en realitet. Den siste halvtimen med kjøring for dagen ble tilbakelagt i skikkelig høljeregn!

Etter å ha fått innlosjert oss i Williams gikk vi hver for oss ut for en liten matbit. Tilfeldighetene medførte at vi likevel endte opp på samme sted alle sammen J 

 

Tirsdag 26. august.

I dag har vi satt av en hel dag til besøk i Grand Canyon National Park. Felles avgang ca kl 9 på morgenen og vi kjører ca 9 mil før vi er fremme. Første stopp er Papillion Grand Canyon Helicopter-base. Allerede i Chicago meldte vi oss på helikoptertur. Turen kostet 140 $, ca kr. 700,- med datidens kurs. Den varte en liten halvtime og var absolutt verdt hver en krone.

Bakkenivået (Elevation) i Grand Canyon er på ca 2.100 meters høyde, mens elven renner på 6-700 meters høyde, m.a.o. en høydeforskjell på mer enn 1 400 fra kanten og ned. Frem til ”kanten” flyr helikoptret ganske lavt. Vi fikk headset med musikk på øret. Piloten avbryter innimellom for å komme med litt informasjon, men som dere ser var informasjonen egentlig overflødig.

Når vi var ferdig med helikopterturen kjørte vi ned til opplevelsessenteret. Her ble alle ”fristilt”. Tilbudet her besto av Imax-kino, suvenirbutikker, diverse opplevelses-eventer, ect…Etter en liten pause, samt innkjøp av t-skjorter, ect., kjørte flere av oss inn i nasjonalparken. Hjelmen ble pakket i toppkofferten og det gikk i rolig tempo innover parken. Vi hadde flott vær og temperaturen var ca 30 C +, m.a.o. perfekt. Etter å ha kjørt en stund stoppet vi på et utkikkspunkt. Naturen var storslagen og vi ble sittende en god stund. Vi måtte selvfølgelig ta noen bilder, men da flere valgte å kjøre på egenhånd denne dagen, ble fellesbildet noe amputeret.

Det var ikke lagt opp til noen felles avgang hjem og etter hvert som hver enkelt hadde fått stilt sitt Grand Canyon-behov, vente man hjemover. For vår del begynte vi å sige tilbake i 4-5 tiden på ettermiddagen. Noen kilometer før vi var tilbake i Williams begynte det å lyne ganske tett. Vi var så vidt kommet inn på hotellet da det begynte å HAGLE. Etter hvert gikk haglet over i regn. Som de to kveldene forut varte regnet et par timer, så lysnet det opp igjen. 

Et par timer etter at vi kom til hotellet var de fleste kommet tilbake. Kveldens snakkis besto i at Stein-Terje hadde greid å få seg en bot for ikke å ha stoppet ved et stoppskilt. Betjenten hadde visstnok antydet at han ga gass i stedet, så bot var påkrevd! Imidlertid hadde han flaks for papirene på sykkelen var glemt igjen på hotellet. Manglende vognkort bøtelegges ganske strengt i USA, men heldigvis var de overbærende med en bortkommen nordmann med ærlig ansikt.

 

Onsdag 27. august. 

I dag var vi tidlig i gang. Vi har mange mål for dagen hvor vi til sist skal kjøre inn i Las Vegas etter mørkets frembrudd. Totalt 45 mil skal vi legge tilbake før vi tar kveld, hvorav store deler langs Route66 med noe ymse veistandard. Første stopp for dagen er i Seligman etter ca 7 mils kjøring. Route66 går gjennom hovedgaten i denne byen.

Innbyggerne her har et romantisk forhold til denne veien, da gjennomgangstrafikken var viktig for næringslivet her. Dette ble merket godt på 70-80 tallet når Interstate 40 ble bygd og lagt et par kilometer utenfor sentrum. Siden den gang har utviklingen gått i negativ retning, men det prøves etter beste evne å utnytte turisttrafikken mest mulig.

Ut av Seligman går ferden videre til Kingman, ca 12 mil unna. Fra Williams går det stadig nedover i terrenget, med det resultat at det blir varmere. Det kjøres i rolig tempo i t-skjorta og plutselig kommer vi over en gammel bensinstasjon av godt gammelt merke. Vi tar oss tid til en pause og det er vel anvendt tid. Herretoalettet her var meget pent utsmykket!

Kartet ovenfor viser bl.a. distansen mellom Oatman og Barstow – fra Kingman ca 33 mil langs Interstate. Denne biten fikk ikke vi kjørt pga. at vi tok turen til Las Vegas.

Etter at folk hadde fått slått lens og tatt seg en røyk hoppet vi på syklene og kjørte siste biten inn til Kingman hvor vi tanket opp. Meningen var å kjøre direkte videre til Oatman, men Ernst hadde et lite problem med sykkelen som måtte avklares. Svein tok den med seg til et verksted, men var heldigvis tilbake etter en liten halvtime og alt var i orden. I Kingman ble følgebilen satt igjen og Svein og Stine kjørte reservesykkelen til Oatman. Opp hit var det ca 4,5 mil og vi måtte krysse et lite fjellpass – artig vei.

Når vi kom frem var det djævelsk varmt, mer enn 40 grader. Vi parkerte syklene og kom oss inn på en restaurant og fikk oss noe å kjøle oss ned med. Oatman er en gammel fjellandsby med gullgraverhistorikk. Det er neppe særlig mange fastboende her, og ganske sikkert livnærer de seg på turisme. Plassen har beholdt den opprinnelige stilen og de får en følelse av å gå inn i en kulisse til en gammel Western-film når du går rundt på stedet. Som en ekstra kuriositet går det en del esler fritt omkring. Eslene var sosiale og hadde et rolig gemytt – artig innslag. Ellers kan det nevnes at restauranten som vi var innom hadde fått tapetsert vegger og tak med dollarsedler av gjestene som hadde besøkt stedet.

Etter at vi har fått sett oss litt om kjører vi tilbake til Kingman. Her hadde bare en kort stopp før vi kjørte videre. Nå forlater vi Route66 for et par dager for å oppleve ”Sin City” – Las Vegas. Vi ble enige om å ta neste pause ved Hoover Dam, i overkant av 11 mils kjøring. Imidlertid fikk vi oss en ufrivillig stopp et par mil før vi kom så langt. Her var veien sperret av noen ”Marshalls” som livnærer seg på den amerikanske paranoiaen. Her måtte vi tømme følgebilen for all bagasje og vise frem innholdet før vi kunne kjøre videre. Dette var unnagjort på ca et kvarter og vi var fremme i Hoover Dam innenfor den tidsrammen vi hadde fastsatt. Ved Hoover Dam var det varmt. Djævelsk varmt. 49 grader celsius. Jeg for min del har ikke opplevd lignende og varmen føltes ubehagelig. Vi kjørte videre etter ca en halvtimes stopp og godt var det! 

Når vi forlater Hoover Dam, er det begynt å mørkne litt. Vi har ca 5 mil igjen til vi er framme i Vegas og i løpet av denne biten kjører vi også gjennom Boulder City. Dette er en forstad til Vegas og her får vi en forsmak på Casino-byen. Når vi ankommer Vegas er det blitt mørkt. Det er tett trafikk de siste kilometerne, omtrent slik det var ut av Chicago. Guidene finner likevel hotellet lett og vi parkerer syklene i et tilknyttet parkeringshus. Vi bor på Stratosphere Hotel og når vi kommer inn er det spilleautomater så langt øye kan se. Da det ble relativt sent før vi kom holder de fleste seg på hotellet utover kvelden.

 

Torsdag 28. august.

I dag skal vi bare være i Las Vegas og har ingen poster på programmet. Etter en myk start på dagen tar vi turen ut for å kikke litt, men varmen er uutholdelig, mer enn 45 grader. Det blir til at man går innom hver butikk for å få kjølt seg ned. Etter hvert trekker vi den konklusjon det sannsynligvis er bedre å ta sightseeingen etter mørkets frembrudd. Dette er tross alt byen som aldri sover. Vi trasker tilbake til hotellet og tar heisen opp til åttende etasje hvor det er utendørsbasseng. Det er også diverse andre fasiliteter man kan benytte seg av. For min del satte jeg stor pris på kald Budweiser under en stor og fin parasoll.

Ut på ettermiddagen er vi blitt enige om å treffes på Harley Davidson Cafè til felles middag. Stein Terje uteblir for han er påmeldt pokerturnering. Inne var det masse sykler utstilt. Blant annet var det en replika av sykkelen til Captain America fra filmen Easy Rider. John B. får prøvesitte denne. Det var også et lite kapell i 2. etasje i tilfelle noen skulle få behov for å gifte seg i løpet av kvelden. Likså det ble med storbiffen i Amarillo, ble det til at vi  hoppet bukk over også dette tilbudet.

Etter et par timer splittes gruppen og vi drar hver for oss ut for å se på hva Vegas har å by på. Vi beveger oss til fots mot hotellet og underveis var vi bl.a. innom kjente casino om Cesars Palace og Bellagio. Mye er imponerende, men egentlig er det veldig likt overalt. Etter å ha vært i byen en dag er inntrykket at uansett hvor du er, så er det konstant høyt støynivå. Det er varmt – for varmt etter undertegnedes preferanser. Videre er byen vulgær i alt sitt uttrykk. Been there, done that.

Når vi kommer tilbake til hotellet sitter Stein Terje fremdeles ved pokerbordet. Mange har kastet kortene og det ser lovende ut. Til slutt ender det opp med norsk seier og croupieren får rundhåndet med tips.

For vår del ble det tatt kveld rundt midnatt, men flere valgte å stikke opp på taket av tårnet til hotellet – se nedenfor. Her var det tivoli og mulig til å bli skremt livskiten ut av.

 

Fredag 29. august.

I dag er siste kjøredag og vi er relativt tidlig på veien. Vi tanker opp noen hundre meter fra hotellet før turen går ut av byen. Her er hotellet vi bodde på – vi bodde i 22. etasje, dvs. en av de øverste.

Vi har avtalt innlevering av syklene hos EagleRider før kl. 16:00 og vi har 43 mil som må gjøres unna. Første stopp er avtalt til Barstow som er 24 mil unna. Frem til Barstow kjører vi i utkanten av Mojave Nasjonalpark – en varm og ugjestmild natur. Milene ruller fort og vi er fremme i Barstow før lunsj. Vi er nå tilbake på Route66.

Når vi er klar til å dra videre blir vi brifet av Svein på hva vi har i vente. Vi har ca 19 mil foran oss og en optimistisk Svein antyder at dette vil vi tilbakelegge på ca en og en halv time. Vi må være forberedt på tett trafikk og stadig flere filer på kryss og tvers i alle retninger. Trafikkmengden gjør at Svein er lite lysten på flere pauser og vi kjører frem uten stopp.

Ut av Las Vegas kjører vi opp i terrenget og ut av Barstow er vi på en høyde på mer enn 1.000 m.o.h. Herfra går det bratt nedover. Vi kjører i 120-130 km/t, men blir forbikjørt på både høyre og venstre side av digre vogntog som har det travelt. Nedover fjellsiden var trafikkmengden noe stressende etter mitt syn, men det gikk bra.

Når vi nærmet oss Los Angeles tetnet trafikken til enda mer og vi var til slutt plantet i en klassisk trafikkork. Tempoet var sneglefart og etter 2 timer og tre kvarter kunne vi gå av syklene og tanke opp før innlevering. Vi var fremme hos EagleRider i god tid. Etter speedometeret hadde vi nå tilbakelagt 4.280 km. Her ble syklene gått over og på min sykkel ble det funnet en lakkskade på toppboksen som kostet meg 350 $ L.

Vi ble plukket opp hos EagleRider av en Limmo Buss med kald pils og bourbon servert i krystall og kjørt til Days Inn på Hollywood Boulevard, vårt hotell for de siste nettene.

Etter å ha sjekket inn på hotellet ble det pilsing rundt bassenget på hotellet. Vemodig at kjøringen er over, men alle var enige om at det hadde vært en fin tur.

 

Lørdag 30. august.

Folk var oppe til normal tid og frokosten ble inntatt på frokost- og lunsjrestaurant i nærheten. Herfra labbet vi samlet bort til Hollywood-downtown. Etter noen minutters gange kommer vi til Walk of Fame.

Vi hadde også det kjente landemerket i Hollywood-åsen i nabolaget.

I Hollywood sentrum ble vi plukket opp av en ny limmo som kjørte oss til Santa Monica Pier. Dette er det endelige stoppestedet for Route66. Her tar det siste fellesbildet og ”ringen” sluttes med utsikt ut over stillehavet. Vi bryter opp i mindre grupper etter å ha avtalt å møtes 2-3 timer senere på Venice beach som er 2-3 kilometer unna. I løpet av denne turen rekker Stein Terje å spre munterhet med et av sine stadige innkjøp av noe merkelige suvenirer.

Etter å ha blitt kjørt hjem fra Venice i atter en limmo-tur, brukes resten av dagen på sosialt samvær, dvs. noen pils ved poolen før man går ut.

 

Søndag 31. august.

I dag er siste dag før hjemreisen og besøk i Universal Studios står på programmet. Noen velger å avstå, men de fleste velger å få med seg dette. Et noe amputeret fellesbilde tas før vi sluses gjennom inngangen.

Jeg hadde egentlig ingen forventninger, men møtte opp åpen og positiv. Trodde kanskje at dette ville bestå i kombinasjon mellom museum, rekonstruksjoner av filmsett, filmfaglige ting og ect…., men her tok jeg feil. Først å fremst var dette egentlig en fornøyelsespark med aktiviteter for både store og små. Vi var blant annet innom en 3D-kino og så en Shrek-film. Stein Terje og Frode fikk hilse på Shrek.

Stein Terje, Shrek og Frode i den rekkefølgen.

I løpet av dagen fikk vi med oss mye og mangt. Herav nevnes kinobesøk med Homer Simpson, rundtur i Jurassic Park, busstur gjennom Wisteria Lane, hilst på haien fra Haisommer, sett bilene fra Fast & the Furious, Tilbake til fremtiden og Blues Brothers, Klokka fra Tilbake til Fremtiden, Bokhandelen fra Notting Hill. Høydepunktene var mange. 

Når vi hadde gjort oss ferdig med Universal Studios, benyttet vi også anledningen til å stikke innom Hard Rock Cafe hvor dagens middag inntas. 

Etter Hard Rock-besøket gjentas programmet fra foregående kveld – pilsing og sosialt samvær.

 

Mandag 1. september.

I dag er det hjemreise og vi blir plukket opp på hotellet i to ”ordinære” limmoer.

Vi kjøres til Los Angeles Airport ( LAX ) hvor det venter en 10-11 timers flytur. Ikke nok med det – nå skal vi fly med klokken og når vi endelig lander i London er det ”20” timer siden take-off grunnet tidsforskjellen.

 

Tirsdag 2. september

Vi har ca 3-4 timers venting i London før vi kommer oss videre til Gardermoen. Vi har alle rom på Gardermoen Bed & Breakfast også på returen, da det er umulig å komme seg videre samme kveld. Heftig jet-lag gjør at det blir null soving på meg denne natta L

 

Onsdag 3. september

Vi har relativt tidlig fly hjem og turen går uten forsinkelser. Er hjemme midt på dagen. Kroppen er noe sliten, men rik på mange opplevelser og minner fra tidenes ferie.

Deltakere herfra:

Frank Arne Nygård, Frode Andre Karlsen, Ernst Olsen, Kjell Idar Kristiansen, Ørjan Hasselberg, Ingny Fredriksen, John Bjørnar Jakobsen, Stein Terje Knutsen, Ann Kristin Barstad, Inga Helèn Wilsgård og Geir Inge Benonisen.

( Vigdis og Ronny Sund var også påmeldt på denne turen, men måtte melde avbud i 12-te time. Dette var veldig synd da ideen bak turen ble unnfanget av Ronny og undertegnede på Styrhuset etter årsmøtet i Vågan MC februar/mars 2007 )

  

Med hilsen Geir Inge Benonisen

Utskrift E-post