På MC Nordvestlandet Mai 2010

Nordvestlandet

Mai 2010

Å planlegge å kjøre halve Norge på langs i mai blir nesten alltid "lotto" hva været angår. Våren, pesielt i Nord-Norge kan være uberegnelig og på fjellovergangene er det knapt vår i det hele tatt, selv om veiene er bare for snø. Når værmeldingen i tillegg er direkte dårlig for årstiden burde man heller sette seg på pub hjemme i Svolvær i stedet for på en MC på vei mot kulde, regn og – snø? 

Flere ting gjorde at det ble tur uansett: Jeg skulle på et årsmøte i Loen ved Stryn og der var det oppmøte 2. pinsedag, 25. mai. Stor i kjeften om å møte opp på sykkel hadde jeg vært hele våren og skulle det bli langtur på meg før august var dette sjansen jeg hadde. Hvis jeg holdt meg langs kysten og unngikk Dovre- og Strynefjellet hvor det var meldt fare for snø skulle det gå greit.

Kjørekløen var sterk etter en uvanlig lang vinter og vår - og et lite eventyr er det jo alltid å sette seg på turpakket sykkel!
Bestilte varmehåndtak fra USA kom ikke, så Lars Inge i klubben lånte meg et par supre, germanske overtrekks-regnhansker i neopren – jeg var klar.

   

På ferga fra Lødingen                           Pause i saltdalen

Innpakket som ”Michelinmannen” bar det fra Svolvær ut på Lofast, sørover med ferga fra Lødingen og så videre langs E6. Grått og regn hele tiden, men jeg var jo godt emballert så dette gikk greit. Kjapp ”pitstop” (tankfylling for dere som ikke kjører italiensk) på Innhavet og så med en sky av vann på slep nedover til Saltdalen hvor til og med sola tittet frem en stund! Luksus. Saltfjellet gikk bare bra og jeg trillet etter hvert inn i Mosjøen for natta. Der traff jeg en gammel kompis, Geir som var så grei å hjelpe meg med ankerpilsen min. Kjekke folk treffer en da overalt!

Omlag 70 mil hjemmefra ga regnet seg ved Grong. Der traff jeg 6 karer fra Nederland som åpenbart var mer tullete enn meg – eller mer uvitende om Norge i mai. De var på vei til Nordkapp og de hadde kjørt i fint vær hittil. Jeg prøvde å antyde at de neste 100 milene kunne kreve dykkerdrakt av den tørre typen – med pelsfòr - men gutta fra treskolandet bare gliste fornøyde over denne livets utfordring.

En artig gjeng. 5 Harleyer og en gammel FZ 750. Sistnevnte uten medbrakt kjedespray. Han fikk en ordentlig dose av ekstraboksen som (den nå kardangkjørende) Morten M. hadde donert til turen min.

Fra Steinkjer ringte jeg opp utflyttet Svolværing og biker Finn Nyrud, vi fikk oss en trivelig time på den kule kafeen ”Bare Blåbær” i Trondheim.

Og de har selvsagt blåbærkake der, bare den verdt å stoppe for! Kafeen er en del av det flotte nye ”utelivsområdet” Solsiden og den ligger kloss inntil veien 200 meter før brua over Nidelva, når en kjører gamle hovedvei inn til sentrum.

  

Gutta fra Nederland – topp karer!                  Mange i Vågan MC kjenner Finn!

 

Jeg forlot Finn på motorveien ut av Trondheim, nå uten regndress. Man får selvfølgelig som man ber om og det lovende oppholdsværet forandret seg til regn etter 6 km.

På med ”parkdressen” og så rullet vi forbi Orkanger og videre langs E39 mot Kristiansund. Dette er en del av landet som var ny for meg, og E39 kan også beskrives som svært variert. Trang og svingete til å begynne med men også bred og rett her og der. Så en halvtimes ferge fra Halsa, en halvtime kjøring til, og så Kristiansund for natta.

Men først: Hva i HELV…? Bompenger for tunellen inn til byen? Dama i bua så ille berørt ut da jeg måtte av med 2 lag hansker omhyggelig brettet inn og utenfor diverse lag med kjøreklær – for så å agere lavinehund inni resten av påkledningen for å finne lommeboka et sted der inne. Hun sa det selv, før jeg rakk å si det: Dette må være Norges eneste bomvei hvor MC betaler? Jaja, ikke hennes skyld.

Pokker til system, en ting er nå dra av seg alt stæsjet, men det tar jo tre ganger så lang tid å få det på plass igjen.

  

Ferge Halsa - Kanestraum                     Kræsjann’soinn! Trivelig by.

 

I Kristiansund fikk jeg installert meg på Kristiansund Hotell midt i byen. 50 meter unna fant jeg både god pizza på ”Mona Lisa”– og byens brune pub ”Fregatten” 200 meter lenger bort i samme gata. Så vet dere det…. Kristiansund ga på mange måter litt Ålesund-følelse.

En havneby med et gammelt fint bysentrum og Atlanterhavsveien som nærmeste nabo gjør at byen bør stå på lista til alle som besøker denne delen av landet. Selv med det knotete betalingspålegget for MC inn og ut av byen.

Lar en ankerpilsen bli til to (tre?) og ikke flere våkner en klar og opplagt på hotellet, klar for nye eventyr. En liten sightseeing ble tatt i sentrum før Atlanterhavstunellen lot seg massere av Duccens romslige eksoslyd. Etter 5.7 kilometer er en oppe i dagen igjen og Atlanterhavsveien ligger forut.

 

  

            Over holmer og skjær…                    Storseisundet bru fortsetter rett til himmels…

Atlanterhavsveien er om lag 8 km. lang med flere bruer, ei av disse er den flotte Storseisundet bru som vrir seg i ei bue over til neste øy. Hvis ei grå betongbru kan være vakker må det være denne.

 

  

        Hvem sa refleksvest?                              Her fiskes…. Storsei, må vi anta?

Langs veien her ute har også Averøy MC egen MC-camp. Få kilometer etterpå, mot Molde bøttet regnet ned igjen. På vei inn i sentrum så jeg at ferga holdt på å laste inn så jeg svingte av og rett om bord.

Molde sentrum får vente til en annen gang og i bedre vær. Jeg hadde heller ikke lyst til å ha dårlig tid innover i fjordene med potensielt stengte fjelloverganger - Loen skulle nåes innen kvelden.

Molde, fra ferga mot Vestnes. Rica ”Seilet” hotell og Molde Stadion, ”Røkke-løkka”.

 

På land på Vestnes tøffet vi 3 mil i bilkøen mot Ålesund før vi smatt til venstre i Sjøholt. Der kom både fint vær og den trange, morsomme fjordveien vi hadde gledet oss til. I Liabygda ble det pause for å ta den 10 minutter lange fergeturen over til Stranda.

  

 Hmm.. Joda, det er åpent over til Hellesylt!  Vestlandet betyr ferger. Men det funker bra.

 

Stranda er urettferdig nok berømt for alle aleneboere og studenters livrett; Grandiosa’en. Herfra går veien sørover fjellet til Hellesylt og jeg mente at denne ruta måtte være så lav at den ikke bød på snøproblemer.

Det viste seg å stemme bra, og utsikten rett inn Geirangerfjorden fra rasteplassen øverst etter et par lange tuneller er virkelig flott. Et av landets flotteste utsiktspunkter, fra veien som går høyt oppe i bratte fjellsida.

 

Geirangerfjorden i bakgrunnen, Sunnylvsfjorden innover mot Hellesylt til høyre

  

Veien ned mot…..                                ….Hellesylt.

 

Fra Hellesylt fortsetter rv. 60 i flotte små kroker og svinger sørover mot Hornindalsvatnet som er Nord-Europas dypeste innsjø. Like etter åpenbarer Nordfjorden seg og vi ruller inn til Stryn og etter hvert Loen.

Årsmøtet jeg var på skal vi springe lett over her men det må sies at Hotel Alexandra i Loen er et utrolig flott sted. Her er ”hele bygda i arbeid” på et stort fjordhotell som har vært drevet i generasjoner der inne. Hvis mc-turbudsjettet er romslig kan det anbefales, men sjekk da inn midt på dagen og utnytt badeanlegget/spa samt restauranten, det blir for dumt å bare betale for overnatting der uten å nyte det huset har å by på.

Eneste kritikk til et dyrt men deilig hotell må bli at det var litt langt å gå fra boblebadet ute og inn til serveringsdisken for påfyll….

Videre sørover langs den fine fjordveien etter Loen ligger Olden og kollegene og jeg var en busstur opp derfra til Briksdalen og deretter en grei fottur opp til Briksdalsbreen. Fin tur og godværet var til og med framme! Hele vestlandsoppholdet fikk bedre vær enn meldt, det var moro.

En kollega og jeg ved Briksdalsbreen.

 

Etter tre glade dager i Loen hadde jeg et par dager ekstra til rådighet så kursen ble satt rett vestover mot Måløy ytterst i havgapet. Veien gikk via Stryn, Nordfjordeid og etter hvert til Måløy som inntas over den store Måløybrua som er hele 1228 meter lang.

Dette er en kant av landet jeg aldri er på ellers og jeg hadde som mål å få sett den berømte Kannesteinen som vi hadde bilde av på kjøkkenet når jeg var liten. Den ligger i Oppedal, noen kilometer ut mot havet forbi Måløy sentrum.

  

Måløybrua, fra ”bysiden”.                                             Måløy.

 

Veien for å finne Kannesteinen gikk smal og fin i et flott landskap som minner om kysten hjemme - men så var vi jo også helt ute i havgapet, etter hvert med utsikt rett ut i Atlanteren.

  

På vei mot Oppedal og Kannesteinen -            Som står i ei svært vulkansk fjære!

 

Kannesteinen – en ca. 2 meter høy merkverdighet i fjæra!

 

Det var blitt torsdag ettermiddag, kursen ble satt innover i landet og så nordover mot Volda og Ørsta. Ville vi nå Ålesund for kvelden? På fin MC-vei mot ferga til Volda passerte vi noen lange kranbiler. Disse fikk jeg anledning til å studere på fergeleiet på Folkestad…

  

Stooor kran på bil..                                  ….og liten ”kranbil”. Artig!

 

  

Fergå kjem i land i frå Volda                    Morgenen etter på nytt fergeleie.

 

Det ble ikke Ålesund den kvelden. Trett etter ei heftig uke tok jeg inn på et lite fjordhotell med 25 km. igjen å kjøre. En viss uhygge bredte seg under morrakaffen dagen etter. Se under:

 

  

Ah, morrakaffe.. Men varer freden, tro?       Huff! Spesialstyrken til UP har funnet meg!

 

Det der med ordensmakta var heldigvis falsk alarm og i strålende sol rullet vi inn i flotte Ålesund. Denne byen er ofte kåret til Norges vakreste og det kan jeg godt forstå. Gammel

bebyggelse i jugendstil og ei havn som omkranser byen på nær sagt alle kanter. Jeg fant veien ut av sentrum, rundt og opp til restauranten som ligger over byen.

Der ble jeg sittende lenge å bare kose meg med kaffe og nordvestlandsk nasjonalrett; svele. Ålesund er også bare å føre opp på ”lista” når en er i området! Eller ”Ålebyen” som min innfødte kompis Ronald sier…

  

Fine Ålesund.

 

Denne fredagen skulle jeg overnatte hos venner i Trondheim men i finværet var direkteruta via E39 ikke så fristende. Hmm…Trollstigen skulle da åpne i dag? En passende omvei!

Med fine mil i blikket la vi i vei innover i fjordene og frem til Valldal inne i Storfjorden. Flott MC-vei langs fjorden som vanlig! Fra Valldal går det ferge sørover fjorden til Ørneveien og Geiranger – og nordover fra bygda begynner oppfarten til fjellet over til Trollstigen. Etter

noen dråper bensin, ei kjapp kjedestramming samt ei pølse til sjåføren var kameraten og jeg mer enn klare for fjellet. Det er noe det der med å kjøre mc i høyden....

       

Joda, vi er i mai enda.                            Men fullt kjørbart opp Valldalen.

 

     

 

 Veien sees som ei stripe i snøen                              Like før souvenirkioskene ved Trollstigen

 

 

Over Trollstigen holder man på å bygge et utsiktspunkt som stikker ut i løse lufta.

 

Dit er det et par hundre meter å gå bortover i fjellsiden, men der er anlagt en fin sti som for anledningen var full av snø. Nå var jo jeg rimelig godt kledd på beina så jeg trasket bort og ned til plattformen som ikke var offisielt åpnet og dermed forbudt å gå ned på. Nå sliter jo jeg litt med det f-ordet der, så jeg gikk ned uansett og der var det litt av en utsikt. Jeg fikk til og med selskap av en ferierende testfører for Jaguar og han har tatt bildet av meg under her.

     

Trollstigen                                                                             Luftig! Artig.

 

Trollstigen var forresten artigere enn jeg husket, en ble vel noe ”bedøvd” av fjoråres tur i Alpene. De grommeste veiene der nede kan dette fjellpasset ikke helt konkurrere med.

Men når man kjører Trollstigen og fortsetter med Ørneveien sydover til Geiranger får man noe av det flotteste som kan oppleves på MC. Og så for eksempel Sognefjellet videre, etc, etc,…

Når en kjører nordover og dermed ned Trollstigen kommer en etterhvert ut til Romsdalen hvor veien til høyre oppover dalen fører forbi Trollveggen og opp til Dombås/E6. Veien til venstre fører til Åndalsnes, der ble det en to-retters MC-middag på meg (Red Bull og burger).

 

Fra Eresfjorden

 

 

Så omveien rundt Eresfjorden, Sunndalsfjorden og inn til Sunndalsøra. Langs denne veien, rv. 660 kjørte vi en superfin ”fjellovergang” som går ned til Nesset like ved Mardøla og Mardalsfossen.

Sunndalsøra preges av det digre aluminiumsverket der, med lange fabrikkhaller som dominerer hele bygda. Da vi nærmet oss fjordbunnen før sentrum, kjørte vi inn og ut av flere tuneller i håp om at et stadig kraftigere regn skulle gi seg når vi kom ut på andre siden.

Det gjorde det ikke og regndressen måtte til slutt monteres på inne i et buss-skur som sto strategisk plassert etter en tunell. Den gule drakten ble på oppover til Oppdal og helt inn til Trondheim hvor Arve med familie tok imot en fornøyd motorsyklist som hadde hatt en flott dag! Og Arve og jeg satt sent oppe med LP-plater og litt whisky som vanlig…

Lørdag ble det sen avgang fra Trondheim, vi (fremdeles italieneren og jeg) skulle bare kjøre de rundt 40 milene nordover til Mosjøen. Nå var en blitt så varm i trøya at 40 mil ikke var noe å snakke om…

Mosjøen var jeg på tur sørover blitt tipset om en konsert av dama i resepsjonen på hotellet, hun var nemlig også ei av kordamene i bandet! Jeg er jo alltid ei bikkje etter en god konsert, så etter et par timers avslapning på ryggen på hotellrommet bar det til fots innover til sentrum og utestedet Lilletorget.

Hvis noen av de som leser dette skulle være i området rundt Mo i Rana og ramle over bandet med det klingende navnet ”Willy Vendetta & the Soul Syndicate” – spandèr en glad aften på dere selv med disse gode musikerene. Willy Andersen har vært musiker i Nord-Norsk toppsjikt i 40 år. Og med 10 karer og damer ”i maskinen” – herunder både orgel, perkusjon og og 3 mann på ”blås” svingte dette meget bra! En herlig kveld….

Willy Vendetta & the Soul Syndicate. Groove it, baby!

 

Om hjemturen fra Mosjøen er det ikke så mye annet å si at den gikk greit bortsett fra at jeg fikk den tvilsomme gleden av å sitte og se på en av de verste forbikjøringene jeg har sett i mitt syndige liv. Kjøtthuet i en VW Sharan forsøkte å presse seg forbi 3 vogntog opp mot en bakketopp som endte i en blind høyresving.

Ètt vogntog hadde vært tvilsomt, to ren hasard og nr. tre ville han ikke vært ferdig med før langt inn i neste fjordarm. Han greide to ved hjelp av en trailersjåfør som så galskapen i speilet, bremset og slapp ham inn oppe på bakketoppen.

Da hadde jeg pent og rolig begynt å bremse opp bakom det bakerste vogntoget for ikke å måtte klemme til maks hvis katastrofen (trafikk imot) skulle oppstå. Her har vi bruk for UP, det er jo slike som kasjotten er til for! Han benyttet neste (dårlige) mulighet til å klemme seg forbi det siste vogntoget og forsvant. Lurer på om han og omgivelsene lever i dag.

 

     

Det går mykje last på en Gold Wing…                                              Og Lofast hjem.

 

På ferga over til Lødingen fikk vi selskap av en trivelig kar fra Eidsfjord MC, han hadde en haug med bag’er bak sykkelen som han påsto kom fra koffertene på Gold Wing’en….hmm.

Så Lofast - og hjem kjære hjem. En artig tur på 3200 km – til tross for varierende vær!

Per B.

  • Treff: 5301