Høstens egotripp… Pyrineene oktober 2013

1

 Tekst & foto: Per Bremnes

 

Oktober -13 og vinteren står for døren… For oss motorsyklister begynner vinteren når sykkelen settes inn i garasjen og slutter når den tas ut igjen om våren. Det var fristende med et sprell før kulda ville sette inn i Nord.

 

Ei uke først i oktober var ledig og min venn Sjur i Barcelona ble kontaktet. Her kunne to ting kombineres, et gjensyn med Sjur og hans kone og noen dager på motorsykkel i Pyrineene nord for den store Katalanske hovedstaden. Flybillett og leiesykkel ble booket, noenlunde idè om kjørerute har jeg hatt i mange år….

 

Sjur som opprinnelig er fra Lillehammer bodde mange år i Kabelvåg og bor nå midt i Barcelona by.  Jeg ble hentet på flyplassen og det ble et hjertelig gjensyn – og guiding rundt i byen både dagen før og dagene etter motorsykkelturen. Barcelona er en flott og variert storby men den har mange skrevet mye om, så jeg nøyer meg med å si at den frister til et nytt besøk. Og den er et godt utgangspunkt for mc-kjøring både i Spania og Sør-Frankrike.

 

4 dager, tirsdag til fredag var de få dagene jeg fikk leid rett motorsykkeltype på kort varsel, så det fikk holde for denne gang. Værmeldingen lovte først sol, så regn i fjellene…..

 

Sjur skulle ikke være med å kjøre men han fulgte meg ned gata noen hundre meter nedenfor leiligheten deres til Iberian Moto Tours Barcelona-avdeling, praktisk!

 

Jeg har leid hos IMT tidligere, da fra Madrid. De har flere avdelinger i Spania og Portugal.

Etter å ha meldt meg hos utleier og fylt ut papirer fulgte den vanlige ompakkingen. Den går i hovedsak ut på at over halvparten av medbrakt bagasje kles på sjåføren (jeg tar med eget kjøreutstyr hjemmefra). Resten går i koffertene på sykkelen. Egen koffert og reisebag legges igjen i utleiers lokaler og vips – så er det som å kjøre ut av garasjen hjemme.

 

2

 

Det var intet mindre enn 29 grader varmt klokka 11 om formiddagen den 1. oktober da jeg rullet nordover igjennom sentrum for å finne motorveien mot Andorra. GPS har aldri vært min greie på motorsykkel da jeg liker spenningen ved å finne frem selv, men nå i varmen var det greit å komme seg ut av byen med satellitthjelp. Jeg fant frem og konstaterte at jeg nok hadde klart det ved å følge himmelretningen, men da på dobbelt så lang tid.

 

Motorveien nordover mot fjellene tok en drøy time i 120+ og motorsykkelen, en tosylindret 90 hk. BMW F 800 GT gjorde en grei transportjobb i det flotte været. I likhet med forgjengeren F 800 ST som jeg hadde forrige gang i Spania er dette ingen racer på motorvei. Det er en lett tursykkel som er stor nok å sitte komfortabelt på og liten nok til at den er morsom å kjøre småveier med. Denne nyere 800’en viste seg å ha fått bedre vindbeskyttelse og litt bedre kjøreegenskaper – og de sære blinklysknappene fra forrige modell var nå skiftet ut med ”vanlig” knapp på venstre side av styret. Fint for oss som er vant til dette, takk BMW!

 

Etter hvert kom jeg opp ved grensen mot Frankrike og den berømte Nacional 260 –  en landevei som kroker seg nordvestover fra Middelhavet, på langs av sørsiden av Pyrineene mot Biscayabukta i det fjerne. Denne veien er så artig å kjøre at det snart ble klart at fotpinnene på BMW’en satt noe lavt…. Men dette var like bra da tempoet nå var kommet opp i det maksimale av hva man bør ha på leid motorsykkel. Den flotte veien smatt stadig til høyre inn i en forsenkning i terrenget, gjerne et elveleie med en knapp 2. girs venstresving innerst. Dette er riktig morsomt på en lett sykkel som har en motor som drar som en liten bøffel ut av svingene fra 3000 o/m. Jeg begynte å bli bekymret for slitasje på venstre støveltupp som stadig sopte nedi asfalten.

 

3

Viva La Nacional 260!

 

Etter hvert kom jeg til landsbyen Le Seu d’Urguell – og oppkjøringen inn til Andorra gjennom en dal og etter hvert ei stor kløft.

 

Andorra er et lite fjelland som har selvstyre gjennom en gammel deling av makt mellom franske og spanske myndigheter. Og det er det billigste landet i Vesteuropa å handle i på grunn av lave skatter. Dette siste viser store reklameplakater i terrenget, på butikker og kjøpesentere langs veien – ikke bestandig like pent å se på. Selv har jeg vært i Andorra en gang før på MC, da Knut Arne Ness, Jan Terjesen og jeg kjørte over her på vei hjem til Lofoten fra Benidorm i 1990.  Nå skulle jeg kjøpe meg en ny, lettere skinndress for å ha til ”sommerbruk” hjemme. Sant å si var det så varmt at den skulle på med en gang.

 

Riktig butikk ble funnet like innenfor grensen og jammen hadde de ikke den sorte Dainese dressen jeg så etter. Til hyggelig pris. Jeg passet på å plukke med meg en rimelig regndress og. Det var en lettelse å få den nye kjøredressen på og jeg tåler da ellers mye varme.

Etter litt mat inne i hovedstaden Andorra la Vella kjørte jeg sørover og ned i Spania igjen. Men ikke så langt ned, jeg ville kjøre fjellvei og da jeg tilbake i Seu d’Urguell hadde funnet Nacional 260 igjen var det bare å kose seg. Etter noen flotte mil vestover gjennom kløfter og over grønne høydedrag tok jeg kveld i landsbyen Sort. Bra hotell til knapt norsk pensjonatpris som vanlig…. Ankerpils utendørs på en lokal cantina ved elvebredden føltes helt riktig etter en begivenhetsrik dag!

 

Med regn meldt på vei fra Biscaya i vest var det litt spennende å våkne onsdag og gå bort til vinduet på hotellrommet. Men solen skinte fra nesten skyfri himmel. Jeg spiste frokost, hentet sykkelen i hotellgarasjen og tok så en avstikker fra N-260 og kjørte C-13 i stedet. Denne veien går enda lengre opp i fjellene og jo brattere terreng, jo morsommere vei synes jo jeg! Oppover åsene bar det og dette var midt i blinken. Ikke så trangt å kjøre som det ofte er i Alpene men en herlig fjellvei som kroket seg skikkelig her og der. Så lenge spanske veier er tørre er de utrolig fine å kjøre på - men mer om dette velkjente faktum senere.

 

4

 

 

5

 Morsomme C-13

 

Ved Vielha tok jeg sørover igjen, først igjennom en lang tunell og så etter å ha kjørt i ei flere kilometer lang elvekløft kom jeg ned til N-260 igjen. Det ble lunsj i Ainsa.

 

  6   7  

 

Etter lunsjen fant jeg ut at jeg måtte tilbake noen hundre meter til ei rundkjøring for å komme på rett vei.  Men et par mil oppover en dal begynte jeg å mistenke meg selv for å ha kjørt feil. På den annen side var veien fin og det kunne da ikke skade å kjøre opp til toppen av det som mer og mer tydet på en passvei over til fransk side. Mens jeg sto i kø ved et trafikklys øverst i passet tok jeg en kikk på kartet og fant ut at jeg var kommet opp ett pass lengre øst enn der jeg hadde tenkt å kjøre over til Frankrike. Men nå var det like greit å kjøre over og ta en titt, jeg ville ikke miste mer enn 2-3 timer på hele denne avsporingen.

 

Etter Bielsa-tunellen som også var grensepasseringen kom jeg ut i en vid, karrig dal som var flott å kjøre, veien var så vidt våt etter en regnskur.

 

Noen forsiktige kilometer nedover og veien tørket opp og ble brattere og morsom som fjellveier ofte er og jeg kjørte ned i dalen, til Aragnouet.

 

8

 

  9   10  

      Videre ned mot Aragnouet                            Havremotor i veibanen, ikke uvanlig!  

 

Hvis jeg kjørte fra Aragnouet nå og videre tilbake mot Middelhavet ville jeg ikke få med meg et par av de franske fjellpassene lengre vest som jeg hadde ønsket meg så jeg kjørte tilbake opp passet og inn i solen igjen på den spanske siden. Det lå en risiko i å fortsette vestover da det meldte regnet skulle komme den veien. Men jeg hadde en plan og jeg ville ikke miste de mest spennende passene dagen etter. Tilbake i Ainsa og i rundkjøringen fra tidligere på dagen fant jeg ut at riktig vei gikk forbi der jeg hadde spist lunsj. Været var fremdeles flott og det var et par timer igjen før mørket ville sette inn. Landsbyen Biescas 6-7 mil unna så ut til å være et passe mål for natten. Dette er virkelig nydelige små asfaltveier å kjøre på, med begrenset trafikk i oktober…….

 

11

N 260 videre mot Biescas

 

Biescas var valget for natten og det hotellet jeg først fant som var åpent var enkelt og uten garasje. Jeg slo allikevel til da det lå ut mot det lille landsbytorget og jo mer synlig sykkelen står jo mindre sjanse er det for at noen stjeler den. Dessuten lå det som vanlig en passende kafè tvers over torget hvor en enkel kvelds med en lokal, stor cerveza ble inntatt. Jeg merket meg at det ble fortere mørkt denne kvelden og gikk til ro etter å ha låst sykkelen grundig.

 

  12   13  

 Et svært typisk miljø på små landsbyhoteller nede i Europa. Det funker fint!

 

Morgenen etter våknet jeg tidlig til regn som fosset ned utenfor. Så værmeldingen stemte, den – men jeg hadde allerede hatt to flotte dager i fjellene og var jeg heldig kunne jeg kjøre fra regnet på fransk side utpå formiddagen. Fjellkjeder som Pyrineene og vår egen grense mot Sverige er jo ofte værskiller – med annerledes vær på andre siden. Jeg spiste frokost og koste meg med kartene for dagens opplevelser i salen. Så måtte fullt utstyr pluss regntøy på. Dette tar tid. Det skal jo være vanntett… Nesten i hvert fall. Regnet hadde nå roet seg litt.

 

14

 Jeg LIKER å kjøre i regn. Passet over til Frankrike bak høydene i bakgrunnen.

 

Det dugget uvanlig mye på visiret og sikten var ikke god. Tre mil oppover dalen i tåke og vått, så kom etter hvert tunellen øverst på Punto del Portalet passet. Da jeg kom ut på fransk side så det stadig bedre ut etter hvert som jeg tråklet meg nedover dalen. Tre mil til og til høyre i krysset på D 916 så var jeg kommet til landsbyen Eaux-Bonnes. Det hadde akkurat sluttet å regne og jeg hadde til og med tatt igjen godværet, kjempeflaks! Det nærmet seg det første ”godpasset” på lista mi, Col d’Aubisque.

 

15

Nydelige Col d’Aubisque – En opplevelse i klasse med alpenes fineste!

 

  16   17  

Bildet er tatt østover - hvor ferden straks forsatte             Litt offroad for å få gode bilder.

 

Smilet inne i hjelmen gikk snart nesten helt rundt hodet – ikke rart at sykkelløpet Tour de France stadig går over her – naturskjønt og variert, et nytt vakkert syn for hvert høydedrag. Med regnet like bak gikk ferden videre innover….. Dette er et av de aller flotteste passene jeg har kjørt!

 

  18   19  

 Videre innover Col d’Aubisque                       Den tøffe oksen med familie

 

På toppen av passet sto noen fargerike sykkelskulpturer for å minne om syklisters bravader opp her. Jeg fortsatte innover fjellet men snart måtte jeg stoppe for en flokk kveg. Jeg tok et bilde, oksen kom bort mot meg der jeg satt på sykkelen og jeg måtte faktisk gi hornet hans en dytt med hånden for at han ikke skulle komme alt for nær. Et øyeblikk virket det som om han hadde lyst å dytte tilbake (det kunne blitt vel spennende!) men han luntet heldigvis videre. Det ville blitt en interessant skademelding på leiesykkelen: Veltet av okse…. Med såpass mye dyr gående løs på veien som de har der nede har dette sikkert skjedd før.

 

 

20 

Col d’Aubisque, veien fortsetter i det fjerne langs berget, igjennom tuneller og ned i dalen…..

  21   22  

        Trangt, høyt og moro                                     På vei mot Col de Tourmalet 

23

Lekestue for motorsyklister

  24   25  

   

Col du Tourmalet var også flott å kjøre. Jeg holdt fremdeles regnet bak meg og rullet videre østover, opp og ned et par små pass til før jeg oppdaget at hovedlyset foran hadde sagt takk for seg. Det ble en stopp på en bensinstasjon i lavlandet for å bytte pære og den ellers så gjennomtenkte tursykkelen fra BMW viste seg plutselig å ha ei vrang side. Holderen til pæra inne i kåpa satt så langt innimellom at selv om det gikk noenlunde greit å løsne klipset og få H7 pæra ut - så var det sant h….te å få den nye pæra inn. Det var ikke mulig å holde pæra på plass og samtidig få inn nok fingre til å få plassert den fordømte metallfjæra som holder den fast i riktig posisjon. Ikke så jeg noe heller inni der til tross for akrobatiske kroppsstillinger i forsøkene. Dette må ha sett interessant ut og de inne på bensinstasjonen holdt seg klokelig unna.  Jeg holdt på i en og en halv time før jeg krøp til korset og gikk inn og spurte om det var et motorsykkelverksted i landsbyen. Det var det ikke men bilverkstedet ved siden av hadde åpent en halv time til. Der inne var de fullt opptatte men de så vel at turisten trengte hjelp, så først en og så to mann brukte en god halvtime på å få pæra fast i holderen. De gestikulerte og plagdes de òg så det var ikke bare meg, det var jo en trøst. De nektet å ta seg betalt – flotte karer og tusen takk!

   26   27  

Videre sørøstover……..

    28   29  

Ned i skogen og jeg nærmet meg den litt større landsbyen St. Girons for kvelden. Det mørknet….

 

I St. Girons fant jeg et MC-hotell (de reklamerer ofte med det nå til dags når motorsyklistene er blitt eldre og velhavende) med fin parkering i bakgården. Nede i gata, ved elva og mellom gamle steinvegger lå det to-tre koselige små restauranter. Jeg valgte meg en og bevilget meg en biff med en slags ostesaus pluss kelnerens anbefalte vin – og gikk lykkelig til sengs etterpå. Sånn kan man ha det på motorsykkeltur.

 

Morgenen etter passet jeg på å sende den gamle skinndressen hjem til Norge fra det lokale postkontoret, den hadde vært med på sykkelen siden Andorra. Til flyturen hjem hadde jeg nok bagasje å dra på. Og kanskje det skulle bli litt shopping i Barcelona?

 

Nå var det tåke og regnet lå og lurte et sted der ute på denne siste kjøredagen. De første kilometerene sørover mot det lille passet Col de Port satt jeg og ventet på regnet som ikke kom. Tåka tetnet i stedet enda mer til og etter å ha tråklet meg opp i gjennom en trang skogsvei kom jeg på toppen. Utsikten var begrenset til ca. 10 meter.

 

30

Møøø… Eller hva det heter på fransk.

 

Hundre meter etter toppen var tåka borte. Nedover en frodig dal bar det med små bondegårder og etter hvert bredere vei og mer trafikk. Jeg var nå kommet in på E9 sydover mot Andorra og etter hvert Spania. Heldigvis bar ikke veien preg av å være Europavei og enda bedre – været holdt seg rimelig bra. Lunsj på torget i byen Ax les-Thermes.

 

  31   32  

  

Etter lunsjen ville jeg følge tipset fra det motorsykkelkjørende vertskapet på hotellet i St. Girons, ta av i Ax les-Thermes og kjøre en liten fjellvei, D 25 i retning grensen mot Andorra. Veien vises som en liten strek på kartet og tydeligvis hadde Tour de France gått også her da det på toppen var malt en masse sykkel-slagord på veien, blant annet ”Go Boasson Hagen”… Uansett er dette en topp motorsykkelvei. Smått er godt!

 

33

D 25 mot Querigut… Col de Pailheres er rene gokartbanen. Dette er artig MC-kjøring!

 

 34

Col De Pailheres, mot sydøst. Fjellene ved den Spanske grensen i det fjerne.

 

Nå kom jeg etter hvert ned i Querigut og etter to-tre mil med stadig mer bebyggelse langs veien svingte jeg opp fra dalen ved Puigcerda og fulgte E9 mot Spania og Barcelona. Veien svingte seg oppover i tåka og øverst i fjellet fikk jeg en kraftig påminnelse om det jeg selv har brukt å advare andre om: Veier første regndagen etter godvær er farlig glatte og dette gjelder spanske veier i særdeleshet! I utgangen av en sving slapp bakdekket plutselig taket og hadde dette skjedd noen meter før, dvs. midt i svingen spørs det hvordan det hadde gått. Etter en liten evighet og med foten nedi asfalten tok dekket tak igjen og med litt manøvrering i etterkant var neste sving mulig å få med seg.… Jeg stoppet og tok meg en pause. Close shit, skjerpe seg! Har jeg blitt for trygg?

 

35

 

I litt redusert tempo fortsatte ferden nedover i Spania - og etter en lang tunell videre på motorveien mot Barcelona. Jeg kunne se aftenrøde godværsskyer rett sørover foran meg og mørke, tette skyer på hele horisonten over skulderen til høyre, det var nok regnværet som var på vei inn. Imidlertid regnet (!) jeg med at jeg skulle nå byen før dette ville treffe meg. Da jeg stoppet på en stasjon noen kilometer før sentrum for å fylle opp tanken på leiesykkelen tok jeg regntøyet av. Alle som har vært på motorsykkeltur vet hva som skjer da……

 

36

 

Ja dere har helt rett. I den nye skinndressen, strålende fornøyd med meg selv i den varme aftenbrisen lette jeg meg frem til rett avkjørsel fra motorveien. Og akkurat når jeg hadde kommet meg inn i tett bytrafikk med biler på begge sider (og fremdeles flere kilometer igjen til IMT sin garasje) så ble det plutselig så mørkt….. Og POFF så åpnet himmelens sluser seg. Det regnet så voldsomt at på få sekunder fløt vannet i gatene og det var ikke bare å kjøre inn til siden og stoppe, det var rett og slett for farlig. Så der satt jeg og ble klissvåt på begge skinnene (også mitt eget). Da jeg kom fram til IMT var jeg godt fornøyd med å ikke ha tatt noen sjanser og dermed kanskje blitt påkjørt i uværet.  Godt å vrenge av seg utstyret og enda bedre å bli hentet av Sjur med bil etter en øl på nærmeste hjørnebar.

 

37

Siste kveld med Sjur og Heloisa i Barcelona

 

I ettertid må det sies at det ble ei uke med mange og flotte opplevelser. Den vestligste delen av Pyrineene får vente til en annen gang. Det beste minnet bortsett fra Heloisa og Sjurs gjestfrihet får være fjellpasset Col d’Aubisque på fransk side. Særdeles flott. Pyrineene har mye å by på for en eventyrlysten motorsyklist som orker å pakke kjøreutstyret i en stor koffert og fly ned til et av de mest spennende kjøreområdene i Europa. Den spanske siden har et litt åpnere og tørrere landskap med flotte veier, mens den franske siden byr på mer krokete veier, frodig natur i dalbunnene - og spennende små passveier. Se opp for dyr i veien! Her går det meste løs, fra ville hester til geiter og kyr.

 

Dyrt? Tja… Ca. en tusenlapp pr. dag for motorsykkelen inkl. ekstra god forsikring med lav egenandel ved skade. Noe billigere for en liten offroader, dyrere for en stor touringsykkel. Og flybillettene i dag er jo fort overkommelige med litt leting på nettet. Mat spiser en jo om en blir hjemme også og overnatting utenfor storbyene er rimelig.

 

Er man vant til å organisere reise for seg selv og ellers være på MC-tur kan dette sterkt anbefales for den som ønsker å oppleve Europas MC-perler - uten å måtte kjøre ned fra Norge selv. Og husk – du lever bare en gang…….           

Per B. – VÅGAN MC, Svolvær.

Emneord: Turer, 2013

Utskrift E-post